En liten beretning fra vikargjeteren – Svarttjønnholet, uke 32 – 2011

Hadeland våren 2011. Mangeårig kamerat Haavel Stastad slenger frampå om ikke jeg kunne tenke meg å gjete hester for Oppland Hesteeierforening ei ukes tid i løpet av sommeren. Det var snakk om å steppe inn som vikar for gjeter Herman, som hadde ytret ønske om ei ferieuke. Jeg kunne få velge den uka som passet best for meg.

Oppdraget gikk ut på å gjete unghingstene som i juni hvert år slippes ved Storhøliseter, og som tilbringer sommeren på fjellbeite nord i Huldreheimen. I juni 2011 ble det sluppet 50 hingster inn i dette naturskjønne beiteområdet. Et fjellområde hvor beitetradisjonen strekker seg langt tilbake i tid.

Dette kom noe overraskende på meg, for noen hestekar er jeg ikke, og jeg ba om betenkningstid. Et par dager seinere svarte jeg ja, etter å ha tenkt igjennom hvilke forutsetninger og erfaringer jeg hadde for å kunne si ja til et slikt oppdrag. Jeg ville jo gjerne være trygg på at jeg kunne ta på meg det ansvaret og utføre de oppgavene som må forventes av en gjeter.

Jeg – Tom Kristian Lyseng – er født og oppvokst på Lunner på Hadeland, - som nabo til den nå avdøde hestekaren Lars Flatla, på Flatla Søndre. Her begynte jeg å vanke høsten 1972, i en alder av 12 år. Jeg fløy nok mest i veien til å begynne med, men etter hvert ble det arbeidsoppgaver som møkking og flisbæring, sope stallgangen, vaske og pusse seletøy og kjøredoninger, og leie hester ut og inn. Tidlig på sytti-tallet hadde den tidligere stjernehoppa Vinvara avlet tre avkom. Og det var gjennom håndtering og trening av blant andre disse, jeg høstet erfaringer og lærte litt om hest.

På Flatla Søndre hadde jeg, og flere med meg, mange fine år med læring gjennom arbeid og ansvar, og ikke minst veldig mye moro. År jeg tenker tilbake på med glede.

Så – søndag 7. august satt vi kursen mot Skåbu og Storhøliseter. Været var ikke det beste. Tunge regnfulle skyer lå over Vest-Oppland, rått og kjørlig var det. Jeg hadde ”forhandlet” med hesteeierforeningen, og fått aksept for å ta med meg kjæresten som selskap og turkamerat.

Haavel Stastad var med som kjentmann og ”sherpa”, og selvfølgelig som representant for Oppland Hesteeierforening, med ansvar for at overlappingen med gjeter Herman gikk ordentlig for seg.

Bilen ble parkert ved Storhøliseter, og etter en god times gange var vi fremme ved gjeterhytta. Der ble vi hilst velkommen av gjeter Herman, som hadde vasket og klargjort hytta til vi skulle komme. Ei enkel men svært sjarmerende hytte fra sist på 1800-tallet, beliggende på ca 1100 moh, rett ovenfor Svarttjønnholet.

En titt på kartet viser at Huldreheimen brer seg ut i sør-østlig retning. I nord-vestlig retning ser vi inn i Jotunheim. Mer eksakt befinner vi oss i fjellområdet mellom Storhøliseter i nord, og Den Norske Turistforening (DNT) sine hytter Skriurusten og Storkvelvbu i sør. Noe lenger sør ligger Liomseter. I øst, Espedalen og Espedalsvatnet.

Vi forsto på Herman at det hadde vært mye regn og dårlig vær i løpet av sommeren, noe vannføringen i bekkene og myrene i området bar preg av. Vi så lett for oss at dager med regn og lavt skydekke fort kunne bli tungt og trasig her inne. Men værgudene skulle vise seg fra en annen side i uka som lå foran oss.     

Etter å ha gjort en tur med Herman i området, hvor han kom med nyttig informasjon om hvor hestene pleide å oppholde seg, og hvilke ruter de fulgte, ønsket vi ham god tur ned igjen – og god ferie! Haavel tok også ned igjen, og vi var alene med ansvaret for hingstene som var sendt på ”konfirmasjonsleir” i Huldreheimen.

Vel tilbake på hytta gav regnet seg, været ble lettere, og det fantastiske utsynet fra hytta og vollen rundt åpenbarte seg. Foran oss lå ei etterlengtet ferieuke som vi ønsket å bruke til kortere og lengre fotturer, kombinert med oppsyn og gjeting av hestene. For min del kjente jeg også på en forventing og spenning i forhold til det ansvaret som man som gjeter tross alt har.

Kartet over området viste alle mulighetene vi hadde for å gjøre turer i området. Og ikke minst toppene som kunne bestiges. I nord-vestlig retning fra hytta, Størhøpiggen på 1433 moh, i nordlig retning Storhøa på 1420 moh og Reinsknappen på 1356 moh. Nord-øst for Storhøa, Fredriksæterfjellet, med Tunehornet som høyeste topp (1289 moh).

Naturlig nok var områdene vi antok hestene befant seg, styrende for hvor turene våre gikk. Og ikke minst hvor lange turene ble. Vi var ute i terrenget i 6 til 9 timer hver dag, og erfarte at det var nyttig med gode bein og god rygg. Og ikke minst gode støvler.

Vi hadde hver vår sekk med litt ekstra klær, matpakke, drikke, primus, kart, kompass, kikkert, mobil telefon, grime og leietøm. Og selvfølgelig litt søtsaker. Jeg må skyte inn her at ”fruen” overrasket stort, da hun sa ja til å bli med på dette oppdraget. Hun er ikke spesielt glad i å bli sliten og svett, hun er redd hester, og beiteområdet ligger i en type fjellområde som hun ikke trives i. Men hun overrasket både seg sjøl og meg med å utvise styrke og utholdenhet på turene, og hun erfarte at hester ikke er farlige rovdyr – og var mye mindre redd da vi dro enn da vi kom. For henne å finne roen og nyte denne type fjellområde vil nok være vanskeligere, for ikke å si umulig. Så jeg er veldig takknemlig for at hun ofret seg for at jeg skulle få en av mine flotteste ferieopplevelser!   

I forhold til oppsynet med hestene ønsket jeg å vite hvor sånn omtrent i området de befant seg til en hver tid, og komme i posisjon for å få talt de opp en gang i løpet av dagen. Dette foregikk enkelte ganger gjennom kikkerten. Videre forsøkte jeg å se over hver og en når de var innom hyttevollen for å lespe i seg salt og hvile. Da vanket det gjerne også en godbit i form av knekkebrød.

Noe vi lot oss fascinere av var å observere hestene i sitt rette element – som flokkdyr i storslagen natur. Det var også imponerende å se med hvilken fart, og hvor naturlig de tok seg fram i terrenget, som mange plasser var steinete, bratt og ”bustet”.

En av dagene rastet vi i solsteiken att under Storhøpiggen. Vi lagde oss litt varm mat på primusen, kokte kaffe, og kunne samtidig følge med hestene i kikkerten, der de blanke og fine beitet i det frodige området nedenfor. Et fantastisk skue!

Som nevnt var vi ute mange timer hver dag, og hadde mange flotte naturopplevelser i løpet av uka – og det selvfølgelig mye takket være været. Vi hadde faktisk ikke regn noen av dagene, og de skyene som var lå så høyt at vi kunne se alle ”blåner” hver dag.

I sør-østlig retning for hytta ligger Vardeknappen, med sine 1205 moh. Vi hadde oss en tur over der også, og da hadde vi hele flokken rett under oss, i østlig retning ned mot Øvre- og Nedre Ågnsjøen. Mellom disse vannene går Vassmillomhøa, med høyest topp på 1152 moh.

En liten kilometer nedenfor hytta krysser den DNT merkede ”hoved-stien” nord-sør. Denne er så vidt jeg vet merket fra Oslo sentrum og langt inn i Jotunheim. Det var ikke påfallende mye trafikk på denne ”hovedåra” i uka vi oppholdt oss der inne. Vi traff på og snakket med en fem- seks stykker i løpet av hele uka. Med andre ord – ikke plagsomt med folk.

Heldigvis for oss, så startet det å regne akkurat i det vi satte oss i bilen for å reise ned igjen, og dessverre for Herman, akkurat når han kom opp igjen og tok over.

En liten kuriositet å nevne er at det står å lese i Den Norske Turistforening (DNT) sin årbok for 2011, under beskrivelsen av DNT sin hytte Storhøliseteri Huldreheimen, Nord-Fron kommune (980 moh):

”Hytta ligger under Storhøpiggen (1433 moh), som er et naturlig og flott turmål. Rundturen om Svarttjønnholet er også en opplevelse for de hesteinteresserte, da det hver sommer går en stor flokk med hingster på beite her”.

Finner man ikke roen her inne, kan jeg vanskelig tenke meg hvor den plassen er å finne. Jeg vil takk for at jeg fikk tilbudet og muligheten til å ta ei ferieuke som vikargjeter for Oppland Hesteeierforening i Huldreheimen!

 

Med hilsen fra
Tom Kristian
Vikargjeter Svarttjønnholet – uke 32, 2011